november 2010

Uken min :)

På tirsdag hadde jeg tilbake slag etter den gode helgen min. Jeg visste det ville skje, men forsatt like surt. Så siden det har jeg var sliten. Sovet mye...

Men har hatt noen hyggelige opplevelser :) Jeg har begynt å strikke! Utrolig nok! Startet sist fredag når jeg hadde kommet hjem fra sykehuset. Så nå er jeg klar for vinteren med både skjerf og hals! Utrolig godt. Blir nesten hektet! Så på mandag må jeg kjøpe mer garn. Kjøper garnet på rett og vrang butikken som er på sandvika storsenter!

En annen god nyhet, jeg har fått ny mobil! mobilen jeg har hatt har vært passe dårlig... batteriet holdt i et døgn, hvis jeg var heldig. Jeg har siklet lenge etter xperia'n. Så når brodern og pappsen var på lefdal var det salg på den mobilen! Så de kjøpte den for meg og mamsen.


Samsung b3310 eller no

 

sony ericsson xperia :D


 

Igår var jeg å red igjen. Utrolig godt! Har savnet det! Lille Velvet var flink som alltid. Han hører etter meg uansett hva jeg sier nesten. Og jeg som da har ridd litt sta'e hester fra før av, så var dette litt av en overgang! Men savner hesten jeg red før... Dole gutten min, du er savnet <3

I kveld skal vi til tante og familien hennes. Blir sikkert koselig! oj, må nesten kle meg til det nå! Skal dit kl 18.00

 Ha en fin kveld folkens!

bivirkninger in my heart

Denne uken har jeg prøvd ut nye tabletter. Det gikk dårlig for å si det mildt?

Jeg startet på tirsdag, en time etter jeg hadde tatt tabletten sov jeg. På onsdagen sov jeg enda mer. Jeg klarte ikke å holde øynene mine oppe. Jeg bare sov og sov.

Men på torsdag, da fikk jeg kraftig reaksjon. På morgningen var jeg bare trøtt. Etter hvert begynte jeg å bli så rar i munnen. Jeg hadde ikke plass til tennene og tungen min. Så tungen min drev å hang ut av munnen. Jeg så veldig smart ut! Og plutselig begynte kjeven å gå ut av ledd. Sånn føltes det ut som i hvert fall. Det var forferdelig vondt! For jeg fikk den ikke på plass igjen. Så da fikk jeg litt panikk. Men det hjalp med smertestillende(hva skulle jeg ha gjort uten det?).  Mens dette skjedde hadde jeg hjemme besøk av en fyr som jeg har hver uke. Han ringte legevakten, sa det at de måtte sjekke meg. For dette skulle ikke være normalt.

Men så ble alt mye verre. Kroppen begynte å stivne. Jeg fikk anfall der hele kroppen stivnet helt. Jeg klarte ikke å snakke eller noe. Jeg lå bare i ubehagelige stillinger. Mamma og pappa visste ikke hva de skulle gjøre. Men jeg syns de taklet det bra. De prøvde det meste. Holde rundt meg, bevege på meg og alt mulig rart. Noen ganger funket det, andre ganger ikke.

 Etter fem timer med sånne muskelkramper og purringer kom legevakten. det tok 40 min fra de sa at de var på vei til at de var her. Og for å si det sånn, det tar ti min fra Bærum sykehus til Rykkinn. De sjekket bare litt nevrologiske undersøkelser. Vi kom fram til at jeg skulle være hjemme. At jeg ikke trengte å dra på sykehuset. Men så fikk jeg kraftig anfall igjen og da bestemte han seg at vi måtte til sykehuset. Bærum sykehus mente at vi skulle på riksen, mens riksen mente det omvendte. Lett eller hva? Legen som kom hjem til oss ringte ambulansen. Det tok en time før de kom! Det skulle ikke hvert mulig! Pappa måtte ringe flere ganger etter sykebilen. Purret skikkelig på dem.

 Til slutt ble det Bærum sykehus. Da var kl 22.00 sånn ca. Der tok jeg nye nevrologiske tester, morsomt. De skjønte ikke hva som skjedde med meg. De syntes at jeg hadde tatt for lite til å få så store bivirkninger. De ga meg ikke noe medisiner mot krampene, de lot meg bare ligge der. Men sykepleieren vi hadde var utrolig snill. At det går ann å ha så mye energi og være så glad så sent!

I ett tiden på natta kom legen, hun hadde vært hos en annen syk pasient. Hun fikk ordnet at jeg skulle til Riksen. Så i to tiden var det bare å kjøre bæbu igjen. Jeg ville egentlig kjøre helikopter, så vi bare latet som at vi kjørte helikopter.

Når vi endelig kom på Riksen så måtte jeg ta nevrologiske tester, igjen! Men etter ca. trekvarter fikk jeg endelig medisin for muskelkrampene. Da hadde jeg gått i tolv timer med sånne muskelkramper, digg! Med en gang jeg fikk den medisinen slappet jeg av. Det var helt sykt! Så på dagen på fredagen var jeg helt fin igjen. Jeg var bedre enn det jeg har vært på lenge. Det var utrolig godt! Og fortsatt føler jeg meg bedre.

De bivirkningene jeg hadde skulle være veldig sjeldne. Men det er jo meg vi snakket om. Jeg reagerer på absolutt alt.

Fire år

Fire år, og her er jeg fremdeles. For fire år siden på denne tiden følte jeg magesmerter. Magesmerter som ikke ville gå over. Magesmerter som jeg fortsatt har. På denne dagen for fire år siden ble livet mitt snudd på hode. Jeg savner det gamle livet mitt. Savner det å være aktiv. Jeg savner alt. Hvorfor måtte dette skje med meg?

Jeg har hatt medgang og motgang. Mest motgang. Ingenting går etter planen. Jeg har følt smerte. Fra hode bunnen til lilletå?a. Bare det å puste har vært vondt. Jeg har smerter døgnet rundt. Alt har blitt et ork for meg. Det å sette meg opp er slitsomt, jeg trenger lang tid til det.



Hvis jeg skal ut en dag, så må jeg slappe av dagen før og etter. Jeg må hele tiden priotere. Må hele tiden tenke, er det verdt det? Ofte er det verdt det, andre ganger ikke.

Jeg har lært mye gjennom disse fire årene. Mer en dere kan tenke dere. Jeg ser ikke frem til nesetippen min bare. Jeg prøver å se de rundt meg. Det er faktisk ikke vanskelig å se om noen sliter. Man må bare åpne øynene sine. Og tørre å si noe. Si at du ser at du sliter. Ikke bare se på at andre sliter. Gjør noe med det! Det kan bety mer enn du aner.

Det finnes håp!

Forrige uke var jeg på storsenteret, og da gikk vi tilfeldigvis innom Glitter. Heldigvis! For der hadde de clips øredobber! Så nå kan jeg begynne å bruke det også^^ yey^^

Jeg er jo super allergisk mot vanlig øredobber, prøvde ifjor på denne tiden å ta det. Men øret svulmet opp. Det som skjedde med ørene mine skulle være fysisk umulig. Frisøren jeg tok det hos hadde ringt levrandøren og spurt om dette skulle skje. Hele greia skulle tydeligvis vare allergifritt. Ehm ja, dere kan nå se med deres egne øyne at det ikke er helt allergifritt:

Øret verket veldig mye, de ble helt stein harde, ja osv. De så helt jævlig ut! jeg måtte gå på antibiotika en uke eller no. Utrolig vondt og ekkelt! "Heldigvis" var jeg ikke så mye på skolen den tiden, så de få gangene jeg var der klarte jeg å skjule ørene med håret mitt.

Men igår var jeg på sandvika storsenter for å kjøpe litt julegaver. Og da var vi innom glitter for å kjøpe noe til kusina mi. Hun ene som jobbet der var utrolig hyggelig! Hun fortalte at nå fins sånne clips fester som jeg kan feste på andre vanlige øredobber! Det finnes håp! Mamma får en veldig enkel jobb med det med julekalender i år. Smykker, smykker, smykker :D

Jeg høres sikkert ut som den berta nå. Men jeg er ikke så berte som det høres ut som. Jeg liker å kle meg fint, mer enn det gidder jeg ikke. gidder ikke å style håret sånn skikkelig, bruker heller ikke sminke.

Ha en fin helg! Klem fra Ellen :)

ellensittliv

ellensittliv

16, Bærum

heihei :) Jeg er ei jente på 16 år. Jeg har en sykdom, ME heter den. Så jeg skal fortelle om hverdagen min med det. Hvis dere lurer på noe eller vil sende mail til meg så er mailen min ellen.blogg@hotmail.no

Kategorier

Arkiv

hits