august 2010

Header trengs!

Ja, nå har jeg blitt lei av header min. Og jeg er ikke særlig flink til å lage det. Så hvis dere vil lage det til meg så er det bare å gjøre det! Dere kan sende til ellen.blogg@hotmail.no













Bilder som kan brukes^^

Concrete angel - Martina McBride

She walks to school with the lunch she packed
Nobody knows what she's holdin' back
Wearin the same dress she wore yesterday
She hides the bruises with linen and lace

The teacher wonders but she doesn't ask
Its hard to see the pain behind the mask
Bearing the burden of a secret storm
Sometimes she wishes she was never born

Through the wind and the rain
She stands hard as a stone
In a world that she can't rise above
But her dreams give her wings
And she flies to a place where she's loved
Concrete angel

Somebody cries in the middle of the night
The neighbors hear, but they turn out the lights
A fragile soul caught in the hands of fate
When morning comes it'll be too late

Through the wind and the rain
She stands hard as a stone
In a world that she can't rise above
But her dreams give her wings
And she flies to a place where she's loved
Concrete angel

A statue stands in a shaded place
An angel girl with an upturned face
A name is written on a polished rock
A broken heart that the world forgot

Through the wind and the rain
She stands hard as a stone
In a world that she can't rise above
But her dreams give her wings
And she flies to a place where she's loved
Concrete angel



Utrolig fin og trist sang! Kjenner meg igjen i den sangen. Untatt det at hun ble banket av sin egen mor.

The teacher wonders but she doesn't ask
Its hard to see the pain behind the mask
Bearing the burden of a secret storm
Sometimes she wishes she was never born

Jeg kjenner meg veldig igjen i det verset. Jeg har en maske. Det er bare mamma, pappa og broren min som ser hvor vondt jeg egentlig har. Folk forventer jo det når de spør meg om det går bra, at jeg sier at jeg har det bra. For meg, det å si det, er å lyve. For det går egentlig ikke bra. Jeg er sliten hele tiden, har vondt hele tiden og er lei. Lei av å være fanget i min egen kropp.
Så når folk spør hvordan jeg har det svarer jeg : jeg lever.
Det er det ærligste svaret jeg kan gi.

hvordan reagerer man?

Hvordan reagerer folk om man sier at man har kreft? "åherrigud!!! stakkars!!! går det bra med deg?!"
Hvordan reagerer folk om man sier at man har ME? "eh, hva er det?"
Og da må man forklare hva det er og alt sånn. Men bare man hører ordet kreft så reagerer en.

Nå mener jeg ikke at ME er verre enn kreft. Vil bare fortelle det jeg mener og har inntrykk av.

Men jo, for å finne ut om man har kreft så kan man bare ta en blodprøve. Med ME må man ha vært syk i et halvt år for å få diagnosen. Og da må man ta mange tester for å utelate de ande mulige sykdommene.
Man vet og så hva man skal gjøre når man har kreft. Legene ordner en plan med oprasjoner og alt sånn. Ja, det er veldig tøft! Jeg mener ikke noe annet. Kusina mi hadde kreft. Hun overlevde. Hun var en av de heldige. Familien der kjenner en annen familie, dattra der var ikke så heldig. Hun døde dessverre.
Mamma snakket med en mor som har to barn, jente og gutt. Jenta hadde kreft og gutten fikk ME. Moren sa at hun heller ville gå gjennom kreft flere ganger enn å ha ME.
For med kreft så kan man faktisk legge en plan. Det kan man ikke med ME. Man vet ikke hva man skal gjøre. Man har ingen fasit. 
Folk kan si det at kreft er dødlig, og det er ikke ME. Er dere sikker på, folkens? Hadde ikke jeg fått den hjelpen jeg har fått og hatt den familien jeg har, så vet jeg om jeg hadde vært her i dag.  

God helg, folkens!

Grattis!

Gratulerer så mye med dagen, Camilla!! Du har støttet meg sååå mye! Glad i deg! Jeg er her for deg, uansett hva!
18 år idag, du får drikke mye ikveld. Nå som du får lov! hehe :) kos deg!


Hurra for deg som fyller ditt år!
Ja, deg vil vi gratulere!
Alle i ring omkring deg vi står,
og se, nå vil vi marsjere,
bukke, nikke, neie, snu oss omkring,
danse for deg med hopp og sprett og spring,
ønske deg av hjertet alle gode ting!
Si meg så, hva vil du mere?

Elsk!


Jeg har ridd rundt et år eller no. Startet i fjor vinter etter Thailand turen. Jeg startet med det for å trene og komme meg ut. Utrolig godt å ri på tur når man er sliten. Jeg har hatt en flink trener. Hun er virkelig gal. Men jeg liker det.
Første hesten jeg red het Fancy. Hun var utrolig sta! Men jeg er staere, så hun fikk det ikke som hun ville. Jeg måtte virkelig kjempe. Jeg red hun en liten stund bare. Hun skulle bare være til sommeren. Pen hvit ponni var hun. Som røytet så mye at jeg forsatt har pelsen hennes på hanskene mine. Funny.



Etter sommeren i fjor kom det nye hester til stallen. Dole, Doffen og Blue. Treneren skjønte at jeg kom til å ende med Dole. Og det hadde hun rett i. Dole stakkars fikk skade på høsten. Han hadde stupt kråke med en på ryggen. Det gikk helt bra med han som satt på. men verre med Dole. Han fikk skade i bakbeina. Han fikk en haug med piller som skulle hjelpe han, men det gjorde det ikke. Til slutt kom treneren fram til at han måtte avlives. Jeg var knust. Visste ikke hva jeg skulle gjøre. han kan ikke dø fra meg! jeg ser mye likt mellom oss. Vi har begge lyst til å gjøre ting. Han elsket å galoppere. Han elsket fart. Men nå hadde han for store smerter til å gjøre noe. Sånn er det med meg og.
Mamma og jeg dro opp til stallen. det var siste ridetime med Dole, men når vi kom opp sa hun at hun hadde hatt besøk av en hestevisker. Da hadde Dole sagt at det går bra med han. Han hadde vondt noen dager så da måtte han slappe av. Når jeg fikk vite det begynte jeg å gråte. gledestårer. Så glad ble jeg. Dette var i november. I januar og februar var det nesten for kaldt til å ri.


Jeg syns det er utrolig godt egentlig å ri i snø. Vi rir jo oppi dalen. En gang i vinter red hun og jeg ut i skauen. Tror vi red på skiløype. Det var skog på hver sin side. Med en haug av snø mellom. Og da begynte vi å galoppere. Det var helt fantastisk! Føltes ut som jeg fløy eller no. Jeg virkelig nøyt det. Husker det som det var i går, og med dette været så er det kanskje ikke så rart? Det var siste turen før en ny thailand tur. Jeg fikk så vidt ridd mellom thailand og Cato senteret. Når jeg kom hjem igjen fikk jeg vite at han hadde blitt dårlig igjen. Begynte også å gå rykter om at stallen skulle legges ned. Jeg var helt forvirret. Dette kan vel ikke være sant? Men det var det. Snakket med treneren på facebook. Hun sa at han ikke kunne gå sånn. Han kunne bare gå en ridetime om dagen. Han hadde det veldig vondt igjen. Så da ble det helt bestemt at han skulle gå bort. Jeg spurte i stallen når det skulle skje. Jeg var helt på gråten. Kunne nesten ikke snakke. Han skulle ha litt sommerferie før det skulle skje. Fikk ikke ridd så mye den våren/sommeren. Jeg var så utrolig sliten. Men jeg kom meg opp, jeg måtte ri han før han skulle bort.





Når jeg skriver dette så har jeg tårer i øynene. Han er borte. Han er oppi himmelen. Håper han har det bedre der enn det han hadde her. Håper han får galoppert mye. Jeg er stolt over at han klarte å holde seg så lenge som han gjorde. Savner han utrolig mye. 

Angstanfall?

I går kveld så fikk jeg plutselig skikkelig vondt i bryst og hals området. Det er ufattelig vondt! Skikkelig vondt å puste og snakke. Skulle ikke vært mulig å ha så vondt å puste mener nå jeg. Kanskje ikke så rart at jeg fikk angstanfall..... Jeg har tenkt mye på skole! Er skikkelig usikker om hvordan det skal gå. Kommer jeg til å få nye venner? Kommer jeg til å klare og gjøre ferdig matten? Kommer jeg til å bli bedre snart?
Jeg har ikke svar på noen av de spørsmålene. Men jeg har et håp. Et håp om at jeg kommer til å få venner, klare matte og bli bedre form. Jeg kan ikke gi opp håpet. For da er jeg fortapt.
Jeg har hatt sånn angstanfall før. Så mamma visste at hun måtte få meg til å slappe av. Det tok litt tid før jeg fikk skikkelig kontroll over pustingen. Mamma var der hele tiden for meg. Selv om hun hadde skikkelig smerter i nakken. Hun hadde egentlig lagt seg, men sto opp for å være der for meg. Hva skulle jeg ha gjort uten henne?

Jeg er lei. Lei av å ikke vite hva jeg skal gjøre. Lei av å være sliten hele tiden. Lei av å ha vondt overalt. Når går dette over?

livet det er som et nydelig smykke med mange perler på

Leste talen til mamma som hun hadde skrevet til meg ang. konfirmasjonen. Nederst sto det et fint dikt som jeg hadde glemt. Tenkte jeg skulle dele den med dere.


Livet det er som et nydelig smykke med mange perler på.

Du samler dem alle - en etter en, helt fra du begynner å gå.

 

En perle for sinnet

En perle for kjærlighet

En perle for omsorg

En for identitet

Ja, perler du finner i et og alt du gjør.

 
                                       
  Så smykket ditt det skinner som alle smykker bør. 

Ta med deg den erfaringen som disse perlene er.

Så ønskes du til lykke fra oss som har deg kjær



Føler det at jeg begynner å bli veldig poetisk! Men men, det går nok bra :)


 

Stolt

Jeg må virkelig si det at jeg er stolt over meg selv! På onsdag kom jeg meg opp kvart på ni for å dra på skolen halv 10. Igår kom jeg meg opp til skolen som var kl ni! Det har jeg jo ikke gjort på mange år!
Idag fikk vi sove lenge, men så begynte jeg å drømme om masse mord (?!), så jeg gadd ikke å sove lengre. Da var kl halv ti. Eeeey, forsatt tidlig^^ Jeg har og så tatt bussen hjem. Utrolig godt det å endelig klare noe! Folk tar vel for gitt det å komme seg opp, at man bare trenger å legge seg tidligere. Sånn er det ikke for meg. Og det å ta bussen hjem fra skolen, det er utrolig godt. Jeg slipper å være skikkelig avhengi av mamma.
Men jeg er veldig sliten nå. Så får sove og slappe av denne helgen :) Jeg må være klar for ny skole uke. Selv om jeg ikke har matte boka. Eneste fag boka jeg skal ha fikk jeg ikke. Selvsagt var det tomt når jeg skulle hente den. Så wuhu.

Men nå skal jeg se ferdig so you think you can dance :) Ha en fin fredags kveld!

et dikt :)

See me beautiful

See me beautiful, look for the best in me:

That?s what I really am and

What I want to be

It may take some time

It may be hard to find

But see me beautiful.

See me beautiful, each and every day:

Could you take a change?

Could you find a way

To see me shining through

In every way I do

And see me beautiful?





Et utrolig fint dikt! Mamma kom hjem med det en dag. Føler meg skikkelig igjen. Ehm ja, det var meningen at jeg skulle ha bilde av meg selv under diktet, men som sagt, finner ingen fine bilder av meg. But still, see me beauttiful.
God helg, folkens!

Fix you-coldplay

When you try your best but you don't succeed
When you get what you want but not what you need
When you feel so tired but you can't sleep
Stuck in reverse 

And the tears come streaming down your face
When you lose something you can't replace
When you love someone but it goes to waste
Could it be worse? 

Lights will guide you home
And ignite your bones
And I will try to fix you

And high up above or down below
When you're too in love to let it go
But if you never try you'll never know
Just what you're worth 

Lights will guide you home
And ignite your bones
And I will try to fix you 

Tears stream down your face
When you lose something you cannot replace
Tears stream down your face
And I

Tears stream down your face
I promise you I will learn from my mistakes
Tears stream down your face
And I

Lights will guide you home
And ignite your bones
And I will try to fix you



Det der må være en av de fineste sangene som noen gang har blitt laget. Teksten er virkelig sterk! Kjenner meg mye igjen!Noen ganger føles det ut som en sang er bare laget til deg. Første gang jeg leste denne teksten begynte jeg å gråte. Jeg hadde hørt den mange ganger før, men aldri hørt hva den virkelig handler om. Denne sangen betyr mye for meg.


Har dere hørt eller lest teksten? Hva syns dere?

header til christinefo



kjedet meg en dag, så fant jeg ut at jeg ville lage header til noen xD

Skole start

Hei hei :)
Nå er jeg ferdig med første skole dag! Er passe sliten. Sov dårlig i natt også måtte jeg opp halv ni, skolen startet halv ti. Jeg møtte på flere kjente.
Så idag må jeg skrive litt på skjema, fikse praksis plass og studiestipend.

Men det har gått greit til å være første skole dag! Datt ikke eller dummet meg ut! Og det er veldig godt gjort når det gjelder meg! Så får håpe at imorgen blir en fin dag også:)

vgs imorgen!!

imorgen er det første skole dag på vgs!!!! Herrigud jeg er spent!! Tviler på at jeg kommer til å sove i natt ass.
 Ønsk meg lykke til!! Og til dere andre som har første skole dag på vgs, lykke til!!!

Spiseproblemer

Spising

Jeg sliter med spising, jeg er sjelden sulten, og ofte kvalm.  Mamma prøver så godt hun kan å få meg til å spise. Hun fikser og ordner god mat hele tiden. Skulle ønske jeg kunne spise maten hun lager, og nyte det skikklig. Jeg er veldig sær for å si det sånn. Jeg har også blitt bortkjemt med det med maten. Jeg får maten jeg har lyst på, fordi mamma og pappa blir glad når jeg har lyst på mat. Og da bruker de sjansen.
 ganske så digg når jeg spiser!

Noen sier det at jeg er ei pen jente. Og skikkelig tynn. Hvor er hun som jenta som de ser? Jeg ser henne virkelig ikke! Jeg føler meg som en skikkelig sofagris. Sofagris som ser på tv istedenfor å være ute med venner. Jeg vil ikke være sofagris. Jeg vil være ute. Jeg kan egentlig ikke noe for det.. Det er ikke min feil at jeg er syk, tror jeg? Men folk ser ikke det. En kom med en kommentar en gang: ? hele kroppen din råtner, men ikke fingrene. For de skriver på pc?n hele tiden. ?mhm Takk for den!


Mamma og pappa har vært opptatt med vekta mi. Det var en stund at pappa truet meg med ernærings drikke. Hvis jeg ikke spiste, så måtte jeg drikke det. Som jeg har skrevet tidligere så smaker det dritt. Det smakte helt forferdelig!


Det såret meg når han sa det. Det er ikke det at jeg ikke vil spise. Jeg klarer det bare ikke! Tenk dere å spise når dere føler spyet i halsen. At du brekker deg når du tygger maten. Høres det lett ut? Det er ikke lett for meg hvertfall. Jeg sitter ofte med tårer i øynene på grunn av dette. Og nå må jeg kanskje starte med de tablettene som jeg gikk opp ti kilo på seks uker på grunn av at jeg ikke spiser. Så jeg må prøve å skjerpe meg!

Jeg kan kjenne godt beina i skuldra og ribbeina. Men i speilet ser jeg ikke en tynn kropp. Hvorfor må det være sånn?

Mamma og jeg baker mye. Sjokoladekake, sitronkake og masse annet godt. Det er vel nesten det eneste jeg kan få i meg. Jeg elsker kake og kakedeig. Jeg kunne ha levd på det! Men tror ikke det hadde vært så lurt, hehe. Men men. Og sjokolade! Nam! Hva skulle vi ha gjort uten sjokolade? Perfekt når man er deppa eller har kjærlighets sorg.

Yndlings mat?

Det må være pizza, taco og kylling. Det er så utrolig godt! Aah italiensk pizza! *sikle* For å si det sånn, jeg er ikke akkurat en gourmet menneske, jeg er mer pizza og taco person! Bare det at jeg har et problem når det gjelder det. Magen min tåler ikke så mye. Jeg har gluten(mel) intoleranse og laktose(melk) intoleranse. Jeg blir som oftest dårlig i magen av det. Men innimellom er det verdt det. Det er det jeg må tenke gjennom når jeg skal spise eller gjøre noe, er det verdt det? Noen ganger er svaret ja, mens andre nei. Men jeg må ta vare på de stundene når det blir et ja. Forsto dere det jeg nettopp sa?

De som er frisk kan spise pizza, kake og sånt. For de kan bare ta eg en joggetur eller trene det bort på andre måter. Jeg derimot har ikke ork til og ut å løpe. Jeg burde spise mer sunt. Jeg burde ikke spise så mye usunt. Greit, jeg burde gjøre mange ting, men jeg klarer ikke alltid det. Så da er det jo bedre å spise litt usunt som jeg har lyst på enn og ikke spise i det hele tatt. Jeg er redd for å bli feit. Jeg vil ha fin kropp. Vil ikke ha den kroppen jeg har nå.





blogg vs blogg

hei hei:)

jeg er med i BloggvsBlogg! så håper dere vil stemme på meg^^ http://camillahheimdal.blogg.no/1281976846_blogg_vs_blogg__stem.html         <--      linken . Bare skriv "stemmer på ellensittliv.blogg.no" et eller annet xD
Jeg har også skrevet innlegg om spiseproblemer som jeg skal legge ut i morgen! må bare bli helt ferdig med den ;)
klem

Søvnproblemer

Jeg har ligget mange timer om natta, våken. Jeg lå gjerne våken til kl 3, og opp igjen kl 9-10 tiden. Jeg sov aldri om dagen. Det var helt umulig for meg. det tok meg 1-2 år å lære meg å sove om dagen. Men da var jeg bare helt utslitt på grunn av at jeg ikke sov om natta. Jeg våknet hvert kvarter. Utrolig slitsomt! Så da lå jeg våken om natta, og sov om dagen.  Jeg hadde godt sovehjerte som liten som man ser..


Etter hvert startet jeg med Melatonin.  

Melatonin er kroppens eget søvnhormon. Denne utskillelsen skjer under mørke; Melatonin kalles også for mørkehormonet. Når lys treffer øynene, brytes Melatoninet i blodet ned og utskillelsen stanser. Melatonin er sagt å ha en effekt på såkalte vinter depresjon at utskillelsen av Melatonin varer i flere timer om vinteren enn om sommeren, og dette kan medføre trøtthet og slapphet. Enkel behandling med lys, til rette tidspunkt, kan motvirke dette, ved at Melatonin da brytes ned.



 skulle ønske jeg kunne sove like godt som jeg gjør på bildet.


Det hjalp en stund. Men etter hvert måtte jeg ha større dose. Til slutt var det for svakt for meg. Så da måtte jeg starte med ?skikklig? sovepiller. Flere i familien var skeptiske om at jeg skulle starte med det. De var redd for at jeg skulle bli avhengi av det. Men hallo, jeg var desperat etter å sove. Samme skjedde igjen, det ble for svakt for meg. Så jeg har prøvd litt forskjellige piller. Noen fikk jeg skikklig hangover av. En annen tablett gikk jeg opp nesten 10 kilo på seks uker.

Det går mye opp og ned med søvnen. Jeg sover nesten aldri godt, men greit nok.  Selv om jeg er sliten, er jeg ikke sånn sliten at jeg sovner av det. Høres det rart ut? Enig! Men slik er det..

Mamma og jeg har tullet mye med det at jeg har lakenskrekk om natta. Men det er jo tydeligvis en sykdom det og? Så da blir det litt teit.






 

Vennskap?

Noe av det viktigste et menneske trenger er en venn. En god venn. En som er der uansett hva. En som ikke bryr seg om at du er annerledes. En du kan le og gråte med. En man kan krangle med, så bli venner igjen. Et sterkt vennskap tåler mye. 

meg og bestevennina mi<3

Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten vennene mine. Greit, alle sier vel det. ?Å , du er best. Vi skal være venner for alltid? og alt sånn, og uka etter så hater du den personen. Det er ikke en vennskap.

Alle trenger en venn. Det er bedre med få venner som står deg nærme enn å ha mange venner som du ikke kan stole skikklig på. Jeg har noen sånne venner. Få jeg kan fortelle alt til, og andre som jeg er skeptiske på.

Men det er vel ikke så rart. Ungdommer baksnakker. Greit, jeg kan si at den og den er teit jeg og. Men jeg prøver så godt jeg kan å finne noe positiv ved dem. For ingen er perfekte. Tenk hvis alle hadde vært like? Tenk hvor kjedelig det ville ha vært a.

Jeg føler egentlig man ikke skal føle seg for trygg. Man vet ikke hva som blir sagt når du har snudd ryggen til. Ungdommer, barn og voksne kan være veldig slemme. Man tenker at voksne burde vite bedre, men de kan være veldig ?fjortiser? de og. Vi ungdommer og barn må jo få det fra et sted?

Og uansett hud farge så er vi fra samme ?familie?. Uansett hvilken tro vi har, er vi fortsatt i samme ?familie?. Og uansett hvilken stil man har. Selv om man liker å kle seg i svart, betyr det ikke at man er skikklig ?emo?. Vi er i familie for vi er mennesker. Sånn som dyr.  Alle sammen må jo komme fra et sted. Verden er veldig liten.

 

Det har vært veldig viktig for å ha venner mens jeg har vært syk. Så jeg kan se frem til å være med dem og alt sånn. Men man lærer fort hvem som er gode eller dårlige venner. Jeg kan føle meg veldig glemt noen ganger. Når jeg for eksempel ser på facebook, at det er mange bilder fra de har gjort noe morsomt uten å spørre meg. De tror at jeg kommer til å si, nei jeg orker ikke. Så da tar de heller avgjørelsen at de ikke skal spørre meg. jeg blir irritert av det? kan de ikke bare heller spørre? Det koster ikke no. Enten sende sms eller spørre på facebook.

Hehe, hva skulle vi ha gjort uten facebook, folkens? Ganske utrolig at man kan bli avhengig av det. Det er jo bare en nettside hvor man snakker med venner og legger ut bilder. Han fyren som lagde det er ganske så genial.


Sorry!

Unnskyld for dårlig blogging i det siste! Jeg har ikke hatt ork! Jeg er trøtt og sliten nesten hele tiden :( Men nå må jeg prøve å kle på meg... Skal få besøk av noen folk etterpå.
snx^^

Frustrert

Det er veldig frustrerende å være syk. Ikke å vite når jeg blir frisk. Hva jeg skal gjøre for å bli frisk. Jeg tror jeg har prøvd nesten alt. Jeg ligger våken om natta. Bare tenker. Tenker på alt jeg går glipp av. Jeg vil være normal. Jeg vil gjøre det jeg vil. Uten å tenke på at jeg sikkert blir straffet for å ha det morsomt. Hvis jeg skal ut en dag så må jeg hvile noen dager før det så jeg har nok energi til det. Det er egentlig ikke et liv. Det er et liv i en tvangstrøye. Det føles ut som jeg er fanget i min egen kropp. Mens jeg kjemper mot en usynlig fiende.

 Jeg vil trene håndball og gjøre ting med venner. Jeg vil være en tenåring. Ikke en tenåring i en kropp til 90 åring.  

Missing that time then I had a life.

Missing the time when I did whatever I wanted to do.

 Missing that time. 

Cato senteret :)

Cato senteret ble bygd for de som er syke eller skadet. Cato Zahl Pedersen hjalp mye til med dette bygget. Han er et levende bevis på at alt er mulig. Selv uten armer. Når han var 14 år kom han i en høyspentledning ulykke. Noe som gjorde at han mistet nesten to armer. Men det stoppen han ikke ifra å gjøre ting. Han har klatret opp høye fjell og mye annet.

Men det er ikke han jeg skal snakke om nå. Jeg har vært to ganger på Cato senteret. Det har hjulpet mye! Jeg fikk møte mange folk med forskjellige problemer. Jeg lærte mye.  Det viktigste er å lære å bruke de ressursene vi tross alt har, istedenfor å fokusere på problemene.

Hva gjør man på Cato senteret?

Jo, man trener seg opp. Få startet opp livet igjen. Få møte andre folk som er i samme situasjon som deg. Man føler seg ofte alene, at ingen forstår deg og alt sånt, men på Cato senteret kan man møte folk som har mye likt som deg. Noe av det som er fint med å være på et sånt sted er at man møter folk med andre utfordringer. Noe vi snakket om var at de som hadde en synlig funksjonshemning fikk et innblikk i hvordan det var å ha en sykdom som ikke synes.  Det fikk meg til å være takknemlig for alt det jeg tross alt klarer. Jeg brukte jo en periode rullestol da jeg var for sliten til å gå mer en ca 10 meter.  Det var helt pyton.

De hadde akkurat startet med grupper for de med CFS/ME. Så jeg var på den første gruppen. Vi var seks jenter på den gruppen. Og siden det har de forsettet og hatt sånne grupper. Blandet med gutter. Sist jeg var på Cato senteret var vi sju stykker, fire jenter og tre gutter.

Vi alle hadde timeplaner. Det er noe mange hevder er viktig i ?behandling? av CFS/ME. Det skal legges opp en plan som vi vet vi kan mestre. Det er viktig å ha rutiner i hverdagen. Det er så lett, når vi er så slitne, at dagene bare flyter av sted. Der det sto når det for eksempel når det var mat og aktiviteter.  Jeg fikk lagt inn hvile på min plan. Noe av mitt problem, er at jeg ikke har lyst til å kjenne på slitenheten. Derfor har det gått veldig opp og ned. Når jeg tar meg for mye ut, blir jeg straffet med å bli veldig dårlig.

Vi var ofte i bassenget. Bassenget der er godt og varmt. Det har de for og ?myke? opp muskler og at man skal slippe å fryse.  Vi var også en del i bassenget om kveldene bare for å leke. Hadde mange morsomme stunder der.

Det var også et stort trennings rom. Og om kvelden så var det folk fra bygda der, altså kjekke gutter^^

På fredager så var det ungdoms grupper. Da spilte vi, bakte og sånt. Veldig koselig.

På tirsdager hadde vi enten ridning eller bueskyting.

Og de ansatte er bare helt fantastiske! Jeg ble utrolig glad i dem! Jeg hadde primærkontakt som fikk meg opp om morgningen og passet på at jeg hadde det bra. Jeg hadde også en å snakke med, hun var en psykriatisk sykepleier. Vi hadde mange samtaler. Det var godt å vite at jeg hadde en jeg kunne snakke med. Fysioterapeut hadde jeg også. Hun hjalp meg med øvelser og sånt.

Hei hei :)

Nå er jeg hjemme fra Gøterborg :) Har fått shoppet masse! Det var utrolig godt å være "normal". Imorgen skal jeg begynne å skrive mer om sykdommen og sånt. natta!

Gøteborg imorgen :D

Imorgen skal jeg til Gøteborg med mamma og pappa :D Vi skal ha skikklig shopping tur. Jeg gleder meg så utrolig mye! Sett fram til dette lenge! Og imorgen så er dagen der. Vi skal være der til torsdag, så jeg får sikkert ikke blogget mens vi er der.
Håper jeg ikke blir for sliten første dagen da....
Men jeg måååå på Topshop. Elsker de klærene som er der! Shopping får meg i bedre humør. Jeg blir skikklig glad når jeg ser noe jeg liker. Høres sikkert rart ut for de som ikke liker shopping.... Før så hatet jeg det. Det startet ifjor rundt denne tiden at jeg begynte å like klær og sko.
Når jeg blir rik så skal jeg ha walk in closet. Tenk å ha et eget rom for klær?! aaah. Med masse sko. *Sikle sikle*

Noen som har vært i Gøteborg? Hva syns dere om den byen?

ellensittliv

ellensittliv

17, Bærum

heihei :) Jeg har en sykdom, ME heter den. Så jeg skal fortelle om hverdagen min med det. Hvis dere lurer på noe eller vil sende mail til meg så er mailen min ellen.blogg@hotmail.no

Kategorier

Arkiv

hits