januar 2012

Is it hope?

Jeg er ei jente på 17 år. I fem år har jeg vært syk, jeg har diagnosen ME. Disse fem årene har gått veldig opp og ned. Nå har det bare gått nedover. Jeg blir mer og mer sengeliggende. Det tar meg en uke å komme meg opp igjen hvis jeg har vært ute. Sykehuset har ikke noe å tilby meg. Min mamma og pappa må finne ut alt selv. Og jeg er ikke alene, det er så mange ungdommer i Norge som ikke får hjelp. Vi blir ikke trodd på. Folk rundt tror det er psykisk. Det er det ikke, men man blir etterhvert påvirket psykisk å leve sånn som vi gjør.

Folk spør ofte, får dere virkelig ikke hjelp? Og hver gang blir vi deppet over å si, nei, det er faktisk ikke hjelp og få.

Nå er det mye forskning om en kreftmedisin kan hjelpe oss. Men noen syns tydeligvis at vi ikke er «syke» nok til å få det. Det har også kommet ut en bok om ME. Den heter De bortgjemte. Jeg personlig likte denne boken. Det kom frem så mye om hva vi faktisk må gå igjennom. Folk blir sendt til psykiatri. I USA så tullet legene med hverandre om denne sykdommen, så hvis en var litt sliten en dag så kom de med kommentarer som: haha, har du ME eller? Leger som tuller om sånne ting? Kanskje ikke så rart at vi blir sendt hjem av dem.

Men jeg har tross alt vært en av de heldige. Jeg har hatt leger som har trodd på meg. Man kan ikke ta blodprøve som viser om man har ME. De fant veldig fort ut at jeg hadde problemer i magen. Høres kanskje rart ut det her, men jeg er «glad» for at jeg hadde de mage problemene. For hvis jeg ikke hadde hatt det, så hadde jeg kanskje ikke blitt trodd på. Mage/tarm problemer er noe mange ME-pasienter har. Etterhvert har det kommet flere andre synptomer.

Men jeg har lært meg at det gjelder å se det positivet i alt. Selv om det kan virke veldig umulig noen ganger.  

ellensittliv

ellensittliv

17, Bærum

heihei :) Jeg har en sykdom, ME heter den. Så jeg skal fortelle om hverdagen min med det. Hvis dere lurer på noe eller vil sende mail til meg så er mailen min ellen.blogg@hotmail.no

Kategorier

Arkiv

hits